I vår aller nyeste serie, «Ukens hyllest», tar vi for oss en fotball personlighet som vi synes fortjener en stjerne på fotballens hall-of-fame eller som bør minnes som en stjerne på himmelen.

Noen huskes fordi de var utrolig god. Noen huskes fordi de var utrolig kul. Noen derimot huskes for hår sveisen, måten de feiret mål på, navnet sitt, hva de gjorde utenfor banen og så videre. Vi i Fotballblogg1 har tatt på oss oppgaven å sette disse på plass i fotballens hall-of-fame, unasett hva de huskes for – som stjerner blant andre stjerner.

hall-of-fame-star-studed-new-era-preview-maroon-2-450x300

 

For nøyaktig 20 år siden signerte Manchester United en purung spiss fra Molde. Ingen skjønte helt hvorfor. Hva skulle en sjenert guttepjokk fra Romsdal kunne utrette i gigantklubben fra de britiske øyer? Greit nok, han hadde vært strålende for Molde i to sesonger i Tippeligaen, men spranget var likevel stort. Folk var skeptiske. Folk var skeptiske særlig fordi vår unge venn fra Molde var den eneste spissen sir Alex Ferguson signerte den sommeren. Nei, han ville nok spille med reservene. Og hvis Eric Cantona eller Andy Cole ble skadet, da ville de røde djevlene slite med å score mål.
De tok så feil. Skotten med den røde nesen visste så godt hva han gjorde.

Ole Gunnar Solskjær satt på benken for første gang på Old Trafford og så laget sitt slite mot et godt Blackburn lag. Lars Bohinen hadde akkurat scoret 1-2 målet og noe måtte gjøres. Ferguson så til benken og til Ollie. I det 64. minuttet skulle det skje. Den ukjente 23-åringen fra Norge, Romsdal og Molde skulle få sin debut på Drømmenes Teater. Selvfølgelig scoret han i debuten. Det endte 2-2 og Solskjær fikk straks oppmerksomheten rettet mot seg.

Det var likevel mot Tottenham en måned senere at det virkelig skulle ta av. Solskjær fikk starte ved siden av Eric Cantona og scoret begge målene i 2-0 seieren. Solskjær stoppet ikke før han hadde scoret 18 ligamål den sesongen – og sensasjonen var et faktum. Kun Alan Shearer, Ian Wright og Robbie Fowler scoret flere mål.

«The babyfaced assassin» spilte 366 kamper og scoret 126 mål for Manchester United, men det er 1 mål som skiller seg ut. Jeg snakker selvfølgelig om målet på Camp Nou i Champions League finalen i 1999. Alle kjenner historien. United jaget utlikning mot mektige Bayern München. Etter et massivt press fra Bayern er det Sheringham som greier å forlenge et skudd fra Ryan Giggs og det står 1-1 i Barcelona. «Name on the trophy» – Clive Tyldesley. Og han fortsatte da United fikk corner 3 min på overtid.

«Is this their moment?…. Sheringham! AND SOLSKJAER HAS WON IT!» Manchester United hadde snudd kampen. Ole Gunnar Solskjær skrev seg inn i historiebøkene den kvelden. Han vil for alltid bli husket som helten på Camp Nou. Jeg velger å hylle denne mannen for alt han har oppnådd i Manchester United drakt. Både på og utenfor banen. Han er en fantastisk ambassadør for fotballen og arbeidet han har gjort med Molde Fotballklubb er intet mindre enn fabelaktig. Vi får håpe at han får Moldeskuta på rett kjøl igjen slik at vi kan få enda mer konkurranse i toppen av Norsk fotball. HYLL HYLL!

SHARE
Previous articleFotballblogg1 teller ned til PL start…
Next articleSpeiderrapport: José Gomes
Henrik Haugen
Henrik Haugen, 20 år fra Røa. Spilt over 10 år på Røas ungdomslag uten å få testimoial - meget skuffende. Som alle andre nordmenn elsker jeg engelsk fotball, veldig glad i statistikk og kan skremmende mange draktnumre utenat. Jeg er ikke spesielt religiøs. Hadde det eksistert en gud så hadde jeg fått tildelt et helt annet lag en Newcaslte, men sånn er det blitt og jeg er fornøyd med det. Twitter: @haugenhh

Hva synes du? Vi setter pris på DIN mening!