298 dager etter at Eden Hazard satte inn 2-2 mot Tottenham og sikret Leicester det mest sensasjonelle seriegullet noen sinne, er det altså slutt. Mirakelmannen Claudio Ranieri har fått sparken i Leicester City. Om noen fortsatt var usikre, fotballbransjen er blytung. Hva gikk egentlig galt med laget som vant Premier League med 10 poeng forrige sesong? Her er noen tanker om det, og hvorfor jeg mener det er riktig å sparke Ranieri akkurat nå.

Vi kan alle være enige om at forrige sesong var alt utenom det vanlige, spesielt for Leicester. At de  i det hele tatt skulle være med blant topp 6 lagene i ligaen, var det ingen som i sin villeste fantasi kunne tenke seg. Sånn sett er der de ligger i dag mye nærmere virkeligheten enn forrige sesongs sensasjon. Men, at det skulle gå så sidelengs med er veldig overraskende.

Hvordan svare på et seriegull? Sir Alex Ferguson var en mester på holde en spillergruppe i bevegelse – sultne. Etter et seriegull skulle troppen skiftes ut for å holde spillerne på tå og hev. Det var selvsagt heller ingen som trodde at Leicester skulle forsvare seriegullet fra i fjor, men jeg mener likevel at troppen burde gått gjennom en større utskiftning enn det den ha gjort. Leicester vant tross alt ikke ligaen basert på kvaliteten på spillerne (ja, Vardy, Mahrez, Kanté er kjempespillere), men på momentumet de bygget opp og deres mentale innstilling – de trodde på at de skulle vinne hver kamp.

Det er selvsagt flere enn én grunn til at Leicester befinner seg på 17. plass i Premier League. Nedturen startet da Chelsea sikret seg N´golo Kanté i sommer. Franskmannen var var overalt på Leicesters midtbane i fjor. Han var et defensivt skjold for to, i mine øyne, veldig begrensede fotballspillere i Robert Huth og Wes Morgan. Ingen klarte å spille gjennom Leicester i fjor. Motstanderne ble tvunget til å slå innlegg som ble stanget ut av Huth og Morgan – noe de behersker bra. Den beskyttelsen er borte i år, i tillegg til at Leicester slipper inn alt for mye på dødball.

41 mål scoret Jamie Vardy og Riyad Mahrez forrige sesong. I år; 8 mål. Problemet startet ved sesongstart. Ryktene gikk lenge om at Mahrez ville bort og til en større klubb. Som kjent endte det opp med at Mahrez ble, men en umotivert Mahrez er lite verdt. Han har bidratt med null, niks, nada. Det er her jeg mener Ranieri burde tatt grep tidligere. Fått inn spillere som kan skape bevegelse i troppen – endre dynamikken. Mahrez har vært selvskreven på kanten til Leicester, selv med dårlige prestasjoner. Ville dette løst problemene til Leicester? Nei. Ville det hjulpet? Kanskje. Det er mangelen på handling som har hemmet Ranieri mest.

Leicester har basert suksessen sin på én type spillestil. De har ligget lavt, og kontret motstanderen i senk. En veldig forutsigbar spillestil, noe som har gjort motstanderne veldig oppmerksomme på truslene de besitter. Mahrez har blitt passet på, Vardy har ikke fått det samme bakrommet. Overraskelsesmomentet eksisterer ikke for Leicester lenger.

Leicester ville rykket ned om Ranieri hadde fått fortsette

Leicester er inne i en blindgate. De få grepene Ranieri har gjort den siste tiden, har ikke fungert. De scorer ikke mål, og slipper inn alt for mye – oppskrift på å rykke ned. Jeg er prinsipielt i mot hyppigheten av managere som sparkes, men i dette tilfellet tror jeg det er det som skal til for at de blå skal holde seg i Premier League. Forandring må til.
Jeg synes det er verdt å sammenlignes situasjonen med sparkingen av José Mourinho i 2015. Chelsea hadde vunnet serien suverent, men klubben var nesten på nedrykksplass og det virket ikke som Mourinho skulle klare å snu det, hva enn han gjorde.
Det er i slike situasjoner, hvor klubbene er i en så presset situasjon at det ikke finnes noen annen utvei enn å skifte manager, at det er det korrekte å gjøre.

Leicesters thailanske eiere har økonomiske interesser i klubben. Et nedrykk ville vært et skudd for baugen, og de tar en avgjørelse som jeg tror er det beste for klubben – uavhengig av hvor trist, usjarmerende eller urettferdig det er for den fantastiske Claudio Ranieri. Det er selvsagt ikke noe de gjør med lett hjerte. Til tross for den triste avslutningen på Leicester-eventyret, vil Ranieri alltid bli husket for mirakelsesongen.

La meg benytte anledningen til å hylle en mann som fortjener alt godt i fremtiden. Tidenes legende i Leicester City. Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

 

 

SHARE
Previous articleTorsdagens fotball på tv
Next article5 kandidater til å ta over Leicester
Henrik Haugen
Henrik Haugen, 20 år fra Røa. Spilt over 10 år på Røas ungdomslag uten å få testimoial - meget skuffende. Som alle andre nordmenn elsker jeg engelsk fotball, veldig glad i statistikk og kan skremmende mange draktnumre utenat. Jeg er ikke spesielt religiøs. Hadde det eksistert en gud så hadde jeg fått tildelt et helt annet lag en Newcaslte, men sånn er det blitt og jeg er fornøyd med det. Twitter: @haugenhh

1 COMMENT

Hva synes du? Vi setter pris på DIN mening!