Det sies at du kan bytte kone, bil, jobb, hus, religion… men du kan ikke bytte fotball lag. Hva med de som blir ikke får valget selv?

Må innrømme at jeg er Brann og Tottenhamsupporter på min hals. Jeg har aldri tvilt, dog heller aldri blitt kalt medgangssupporter. Brann er naturlig siden jeg er Bergenser, Tottenham er selvvalgt, og ikke arvet. Mine barn er selvfølgelig preget av dette, og de har aldri fått valget. De er ikke blitt tvunget til å heie på noen av disse lagene, men de har heller ikke fått servert alternativet.. Dette er dog en annen historie.

tottenham

Da min førstefødte var rundt to år, hadde svigerfar vært i utlandet. Obligatorisk som det var, vanket det gaver når han kom hjem. Han kom med en fin fortelling om at han hadde sett etter en Tottenhamdrakt, men det var ikke å finne i «kioskene» på stranden. Liverpool derimot var det masse av. Så da kom han altså hjem med Liverpooldrakt og shorts. Jeg takket høfflig, med en flau smak i munnen. Når vi nå hopper fram i tid, er altså denne drakten aldri blitt brukt. Den ble fort pakket nederst i klesskapet, og der lå den godt. Helt til den var for liten for både nummer 1 og nummer 2, og deretter ble det kassering når vi var på flyttefot.

Da min førstefødte fylte 7 år, inviterte han alle guttene i klassen hjem til seg. Her får han da servert en Liverpool sparebørse i presang. For all del, en flott presang og alt, men når guttene går rundt i Tottenhamdrakt er det vel litt søkt? Eller er det jeg som er «hårsår»?

Er dette innenfor? Er det greit å prakke på andre barn din egen tro?

Er det greit at når mine barn gir sine muslimske venner en bibel i bursdagsgave?

Eller er det jeg som er overbeskyttende ovenfor «vårt» lag?

Hva synes du? Vi setter pris på DIN mening!